De ulike tjenestene i Norge som arbeider med psykisk helse, eller med menneskemøter på andre måter, er ofte opptatt av å avdekke psykisk uhelse og overbelastning. Dette innebærer gjerne å identifisere kjennetegn. Eksempler på psykisk uhelse deles ofte inn i kategorier, hvor diagnoser kanskje er det mest kjente eksempelet. I tillegg bruker vi begreper og fenomener som på ulike måter knyttes til psykisk helse. Disse begrepene handler ofte om tanker, følelser, atferd, hendelser eller omstendigheter som kan påvirke oss mennesker på forskjellige vis.
Det finnes gode grunner til denne tilnærmingen. Kategorier og begreper hjelper oss til å «spisse blikket»; vi ser mer når vi vet hva vi leter etter.
Problematisk og skadelig seksuell atferd (SSA) er et eksempel på en slik kategori. SSA fokuserer i utgangspunktet på atferdsmessige kjennetegn. Et sentralt hensyn bak arbeidet med SSA er et forsterket fokus på utøverperspektivet. Dette perspektivet innebærer at vi både ønsker å forebygge og stanse aktuell atferd, samtidig som vi legger til rette for at utøverne får den hjelpen de trenger for å utvikle seg godt og leve gode liv.
Avdekkingsparadigmet – kartlegging og behandling
Gjennom forskning har vi identifisert tiltak som på gruppenivå har positiv effekt på ulike utfordringer. Dette inkluderer ofte behandlingsmetodikk, men kan også omfatte tilrettelegging og tiltak utenfor terapirommet. Her kommer et viktig poeng: Sammenhengen mellom kategorier og tiltak kan sjelden stå alene.
For det første er mennesker forskjellige. Barn og unge som har utvist lignende atferd, kan ha svært ulike behov. For det andre må mennesker forstås i en større helhet, ikke bare gjennom én eller flere kategorier. Derfor må vi se hva som må supplere tjenestenes vektlegging av avdekking og forhåndsdefinerte tiltak.
Dette tillegget må få minst like stort fokus som kartlegging- og behandlingsperspektivet. Bare slik kan vi effektivt hjelpe barn og unge som utøver problematisk eller skadelig seksuell atferd, eller som står overfor andre utfordringer i livet.
Barns oppvekstvilkår
Et viktig prinsipp i arbeidet mot psykisk uhelse og overbelastning er at vi må jobbe for noe, ikke bare mot noe. En overordnet målsetting er at alle barn og unge skal få en trygg og god oppvekst. Man kan diskutere hvor realistiske slike ambisiøse mål er, men de gir retning til arbeidet vårt. De knytter tiltakene våre til samfunnets overordnede intensjoner, som et alternativ til fragmenterte og isolerte initiativer. Vi må se tiltakene våre i en større sammenheng.
Forebyggingsperspektivet er sentralt for de fleste som arbeider med mennesker. Forebygging deles ofte inn i tre nivåer: primærforebygging (universell forebygging, som er bra for alle), sekundærforebygging (selektiv forebygging, som er bra for noen), og tertiærforebygging (indikativ forebygging, som er bra for én eller noen få). Som en klok leder i en av Agders kommuner sa under en samling om kommunenes plikt til å ha en forebyggende plan: ‘For å forebygge må vi vite hva vi skal bygge.’
Et eksempel på dette kan være inkluderende sosiale arenaer med trygge voksne til stede på universelt nivå. Slike arenaer kan forebygge problematisk og skadelig atferd. Virkningsmekanismene er mange, men en viktig faktor er at positive sosiale interaksjoner med voksne og andre barn skaper grunnlag for læring og utvikling. Dette kan erstatte negative mønstre. Samtidig reduserer tilstedeværende voksne risikoen for negative hendelser på arenaen.
Et annet retningsgivende prinsipp er at økende grad av bekymring må møtes med tiltak som er stadig mer spesifikke. Forebygging på sekundært og tertiært nivå henger ofte sammen med identifisering av risiko- og sårbarhetsfaktorer. Oversikt over slike faktorer kan gi veiledning om hvor og hvordan tiltak bør settes inn.
For eksempel kan kunnskap om hvor et barns utfordrende handlinger finner sted (for eksempel på skolen) si noe om hvem som kan bidra (som lærere, sosiallærere, skolehelsetjenesten eller PPT). Dette perspektivet peker på endringsfaktorer som går utover det som vektlegges i isolert kartlegging og behandling. I skolesammenheng ser vi at kartlegging og behandling alene ikke er tilstrekkelig for å styrke skolen som en positiv arena for barnet. Det kreves en bred tilnærming som er tilpasset barnets behov.
RVTS-enes rolle
RVTS-ene er definert som kompetansesentre utenfor spesialisthelsetjenesten. Vårt arbeid har derfor hovedfokus på kompetansehevende tiltak på kommunalt nivå. Dette betyr imidlertid ikke at spesialisthelsetjenesten er irrelevant for oss. Tvert imot er samarbeid både innenfor og mellom ulike oppfølgingsnivåer avgjørende for å sikre at barn og unge får helhetlig og sammenhengende hjelp.
RVTS-ene skal bidra til tilgjengelige og likeverdige tilbud, god samhandling, bred brukermedvirkning og effektiv tverrfaglig praksis. Avdekking, kartlegging og differensialdiagnostiske vurderinger utgjør bare én del av dette arbeidet, da disse kun dekker deler av kommunenes og spesialisthelsetjenestens mandat.
Som med mange andre atferdskategorier, er atferd klassifisert som problematisk og skadelig seksuell atferd (SSA) multifaktoriell når det gjelder årsakssammenhenger. Ulike utløsende og vedlikeholdende faktorer kan føre til lignende atferd, selv om bakenforliggende årsaker varierer. Disse faktorene er avgjørende for vurderinger av tiltak – inkludert hvem som gjør hva, når og hvorfor.
RVTS-ene skal fungere som tjenester for tjenestene. En sentral del av vårt mandat er å skolere tjenestene i bruk av forskningsbaserte utrednings- og kartleggingsverktøy. Dette arbeidet må samtidig sees i sammenheng med andre satsninger og de mange oppgavene i barn og unges liv.
Espen Odden, RVTS Sør, 17.12.24
Espen Odden
Psykologspesialist / spesialrådgiver
